Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om Yosemite. Om diversiteten her. Om de fantastiske klippene som drar og lokker så innmari og som får oss til å bli her så lenge. Men også om den manglende folketomheten, stillheten, ensomheten, roa. Her skal man kjempe for å få ro, spesielt om man ligger i telt i Camp4. FOlk overalt! Inni Utapå rundt under over ved siden av. Folk. Hyggelige folk, men likevel. Noen dager önsker jeg bare å legge meg i et lydtett , fullisolert rom og ikke behöve å stå opp av soveposen med fölelsen av å tråkke rett inn i noens frokostbord.
MEN - i stedet for å skrive et langt innlegg om dette, kan jeg heller få satt ord på det som jeg kjenner så godt i kroppen nå, som er umulig å ikke si noe om: Half Dome.
Hver bevegelse jeg gjör i dag minner meg om denne klippen. Taerne, som hadde på seg trange klatresko, sammenhengende, i 13 timer i går er misforma som aldri för. Mitt venstre kne er blått og stort (Jeg har hört det för, men laerer visst aldri: layback på led med foten bak tauet er ingen god ide.) og skriker NEEEI når jeg bruker det til noe som helst annet enn å sitte på en pad og spise is. Hoftene jamrer seg etter mange timer med blytung sekk opp og ned fra fjellet. Hendene er selvsagt et kapittel for seg selv. Ryggen har problemer med å bestemme seg om den vil henge på resten av kroppen, den har gått ut i streik. Og hodet; er slitent mentalt etter lange dager. MEN! Half Dome er en fantastisk vegg! Og det var en tur jeg aldri skulle vaert foruten. Det var godt å klatre med Jo arve, som i god stil leda an det som var av a0-lengder og som fikk meg til å komme meg ned fra adrenalin-fjellet jeg befant meg på etter å ha tatt et relativt kraftig fall på 4. taulengde.
Jeg har mye å laere her. Det förste og mest innlysende er jamminga. Jeg har jo vaert en bitter motstander, helt til nå for noen uker siden. Layback har liksom vaert litt mer min greie. Men etter noen tilfeller av fullstendig utpumping og blinde kam-plasseringer har jeg vel begynt å revurdere min laybackstrategi. Og starta å jamme. Og jammeskolen er en lang skole. Jeg er vel i förste klasse på barneskolen nå. Modul 1 "lett håndjam" er bestått. Modul 2 "fingerjam" har jeg nogenlunde fått godkjent i. (Dog ikke "mycket väl godkjend"..) Moduler som 3-6(fotjam, stor håndjam, kroppsjam, kaminhelvetesjam) er såvidt påbegynt, men kunnskapsnivået og ikke minst erfaringa som skal til er så vanvittig at jeg innser at det kommer til å ta lang tid för jeg kan spörre om å få lov til å ta eksamen i disse modulene.
En annen ting jeg kunne hatt en fordel av å laere meg, er teknisk klatring. I går var det innslag av a0, som stort sett kun er å dra seg forbi vanskelige punkt ved hjelp av sikringer/bolter, og jeg sleit maks. Ble mer sliten av de lengdene der jeg fulgte jo arve i boltestiger enn når jeg selv leda. VELDIG frustrerende. Det får bli et lynkurs, snart, om jeg i det hele tatt skal tenke på å klatre lengre ruter her i yosemite framover. Nytter jo ikke å henge som et slips i tauet med en masse hjelpemidler som jeg ikke helt forstår hvordan jeg skal benytte meg av. Jeg kan innrömme at jumaren var mer til bry enn til hjelp i går..sukk.
I dag har vi, som en fin hviledagsklassiker, spist en bötte is (cookies and cream), drukket en flaske kald hvitvin(av ukjent amerikansk merke) spist pannekaker bacon stekte poteter egg(salt og fett!!) og avslutta av en bedre middag i kveld med gjengen(som nå består av hanna petter meg pekka linus ola jo arve sindre og raymond) er hviledagen komplett.
Hanna og Petter er i veggen nå. Det er spennende. Send dem gjerne tanker om dere har tid, de mottas garantert med takk!
So long -
Hild
e
MEN - i stedet for å skrive et langt innlegg om dette, kan jeg heller få satt ord på det som jeg kjenner så godt i kroppen nå, som er umulig å ikke si noe om: Half Dome.
Hver bevegelse jeg gjör i dag minner meg om denne klippen. Taerne, som hadde på seg trange klatresko, sammenhengende, i 13 timer i går er misforma som aldri för. Mitt venstre kne er blått og stort (Jeg har hört det för, men laerer visst aldri: layback på led med foten bak tauet er ingen god ide.) og skriker NEEEI når jeg bruker det til noe som helst annet enn å sitte på en pad og spise is. Hoftene jamrer seg etter mange timer med blytung sekk opp og ned fra fjellet. Hendene er selvsagt et kapittel for seg selv. Ryggen har problemer med å bestemme seg om den vil henge på resten av kroppen, den har gått ut i streik. Og hodet; er slitent mentalt etter lange dager. MEN! Half Dome er en fantastisk vegg! Og det var en tur jeg aldri skulle vaert foruten. Det var godt å klatre med Jo arve, som i god stil leda an det som var av a0-lengder og som fikk meg til å komme meg ned fra adrenalin-fjellet jeg befant meg på etter å ha tatt et relativt kraftig fall på 4. taulengde.
Jeg har mye å laere her. Det förste og mest innlysende er jamminga. Jeg har jo vaert en bitter motstander, helt til nå for noen uker siden. Layback har liksom vaert litt mer min greie. Men etter noen tilfeller av fullstendig utpumping og blinde kam-plasseringer har jeg vel begynt å revurdere min laybackstrategi. Og starta å jamme. Og jammeskolen er en lang skole. Jeg er vel i förste klasse på barneskolen nå. Modul 1 "lett håndjam" er bestått. Modul 2 "fingerjam" har jeg nogenlunde fått godkjent i. (Dog ikke "mycket väl godkjend"..) Moduler som 3-6(fotjam, stor håndjam, kroppsjam, kaminhelvetesjam) er såvidt påbegynt, men kunnskapsnivået og ikke minst erfaringa som skal til er så vanvittig at jeg innser at det kommer til å ta lang tid för jeg kan spörre om å få lov til å ta eksamen i disse modulene.
En annen ting jeg kunne hatt en fordel av å laere meg, er teknisk klatring. I går var det innslag av a0, som stort sett kun er å dra seg forbi vanskelige punkt ved hjelp av sikringer/bolter, og jeg sleit maks. Ble mer sliten av de lengdene der jeg fulgte jo arve i boltestiger enn når jeg selv leda. VELDIG frustrerende. Det får bli et lynkurs, snart, om jeg i det hele tatt skal tenke på å klatre lengre ruter her i yosemite framover. Nytter jo ikke å henge som et slips i tauet med en masse hjelpemidler som jeg ikke helt forstår hvordan jeg skal benytte meg av. Jeg kan innrömme at jumaren var mer til bry enn til hjelp i går..sukk.
I dag har vi, som en fin hviledagsklassiker, spist en bötte is (cookies and cream), drukket en flaske kald hvitvin(av ukjent amerikansk merke) spist pannekaker bacon stekte poteter egg(salt og fett!!) og avslutta av en bedre middag i kveld med gjengen(som nå består av hanna petter meg pekka linus ola jo arve sindre og raymond) er hviledagen komplett.
Hanna og Petter er i veggen nå. Det er spennende. Send dem gjerne tanker om dere har tid, de mottas garantert med takk!
So long -
Hild
e
