Jeg har fått aeren av å få skrive gjesteinnlegg på hannas blogg. Skremmende! Siden hannas blogg er så fin. Og ikke minst så er det jo Hannas blogg. jeg har overhode ikke tenkt å bli noen inntrenger, men kommer kanskje i ny og ne til å få lov til å skrive noen innlegg som kanskje kan nyansere Hannas bilde på oppholdet her. Når det er sagt så vil jeg gjerne forsöke å holde Hanna-standarden på innleggene som blir skrevet. Så : Jeg pröver meg. Jeg er altså Hilde, Hannas norske venn(aka den rara fjelltösen, som det ble sagt om meg for et dröyt år siden)og vi utstötte for noen timer siden det som må vaere de mest höylytte hylene på lenge her i dalen da vi möttes i camp4. Det föles uvirkelig å endelig vaere her, stedet så mange har prata om og som til nå kun har vaert et mytisk sted for meg. litt som langtvekkistan. Og i tillegg så möter jeg Hanna og Petter her, i strålende humör begge to, mest fordi de er HER akkurat NÅ og at el cap fortsatt står der og venter på dem, men også fordi de har kjöpt verdens kuleste bil som Hanna med sikkerhet kommer til å komme med flere detaljer om seinere. Petter ble nok glad for å få flere lekekamerater(les: som han kan buldre og drikke öl med) og Hanna ble forhåpentligvis glad for å se meg også; nå har vi jo tilgang på hverandres garderober igjen..Ökosamarbeidet fortsetter. og JEG! Ble så veldig veldig glad for å möte Hanna.
For å gjöre en lang historie kort så har jeg, sammen med Jo Arve, Ola Iver og Linus hatt ei fantastisk uke i THe Needles. Et sted langt vekk fra alt. Et sted med det jeg ikke kan forstå kan vaere noe annet enn autentisk amerikansk stemning. Et sted med granitt, bombefast granitt, lite folk, klokkereine linjer, et utall fine klassikere. Jeg har gått i en hard jamme-og delvis kaminskole noe som åpenbart, iallefall for mitt vedkommende, kommer til å trenge mange flere moduler. Jeg har kanskje kommet meg forbi håndjam modul 1a. når det kommer til kaminklatring har jeg vel egentlig ikke kommet meg gjennom intro-kurset enda. Men for all del. Det hjelper å despe inne i en 30 meters kamin i et par timer med en gjennomsnittelig puls på 136. Og det hjelper å möte riss som IKKE KAN LAYBACKES, uansett fra hvilken vinkel man angriper det.
På tide for Hanna å skrive litt.
På gjensyn!
hilde
