Rubys cafe; en redpointreise.

De siste klatredagene i Indian Creek ble for förste gang på reisen viet fullt og helt i redpointens navn til Rubys Cafe – en kort og hard risslinje, kjent for å vaere universets letteste 5.13-.

Rubys cafe, dag 1:
Lite vet jeg hvilket intenst forhold jeg kommer til å få til denne ruta da jeg litt skeptisk knyter på meg klatreskoa. Hanna har sine mistanker om at jeg kommer til å digge den, i og med at ruta inneholder det jeg liker mest; tekniske laybackflytt, den er pumpkrevende, og fremfor alt; ingen sikringer större enn gul alien. Ergo: Tynt som faen. I love.

Etter et par forsök hver föles muligheten for en team ascent om ikke naere så i allefall meget eksisterende ettersom vi begge finner ut av hva som må til der det er vanskelig. Vi er faktisk begge sjokkerte over hvor mulig det föles. Og det er klart vi tenner til. På vei ned fra klippen innser vi begge at vi vil bruke de to siste klatredagene i dalen til nettopp denne leden. Stemninga er god og optimistisk. I redpointens navn; vi vil klare å klatre Rubys cafe! Dag 1 preges av motivasjon på nivå 3: Vi er sterke, og vi skal fikse det!

Rubys cafe, dag 2:
Rubys cafe er populaer, og blir ikke mindre populaer av at dag to er en söndag, og det er gode forhold. Vi rekker såvidt å varme opp på en absurd svatur med det klingende navnet ”Pigs in space”(Navnet sier vel det meste?) foer det er en bråte mennesker som står under Ruby og ser lengselsfullt opp mot krukset. Pokker. Vi stiller oss lydige i kö og innser at vi er de eneste som faktisk vil lede opp, og får dermed rykke fram et par hakk. Förste forsök gir oss håp om bestigning allerede samme dag; jeg föler meg stabil og kjenner at det kan vaere dagen. Men, som en lett kan lese av diagrammet, faller motivasjonen når det gradvis samler seg flere og flere mennesker under ruta. Mennesker som er ubehagelige å ha der. Som snakker höyt og upassende om graden, krukset, lettheten, vanskeligheten, bakkefallspotensialet og div alienrippinger de har hört om. Vi pröver å samle krefter, holde troa oppe samtidig som vi desperat må pröve å holde plassen i köa. Og mister så mye krefter på veien at neste forsök blir latterlig dårlig og vi laffer ned fra klippen, tidlig, i håp om å komme tilbake til klippen neste dag i folketom tilstand. Dag to preges av motivasjon på nivå 2: en todelt fölelse – Kan vi? Vil vi?

Rubys cafe, dag 3:
Fra å vaere nyskjerrige, sterke, optimistiske har vi blitt til ”två små pluttisar” igjen. Vi henger opp tau på ruta og i löpet av ti minutter har det samla seg opp en horde med mennesker som vil pröve på topptau, og igjen – diskutere grad og hardhet og krukssekvens. Vi mister begge to totalt glöden og blir egentlig bare sittende og irritere oss over alt som ikke ble som det skulle vaere. Sukk. I tillegg kan det jo nevnes at fingrene er som kjöttkaker og kroppen motsetter seg alt som har med ordet ”layback” å gjöre. Dag tre preges dermed av motivasjon på nivå 1: en ikke-eksisterende motivasjon. Vi kunne like gjerne spilt golf eller starta med synkronsvömming.

Som vår franske venn sa til oss i dag da håplösheten kom over oss: ikke pröv samme harde rute flere dager på rad! Vi takker og bukker for rådet og lover å lytte til det ved lignende anledninger.

---Men vi har begge fremdeles et oppgjör å ta med Rubys og hennes dessverre litt overfylte cafe..Neste gang!